Den meget omtalte digitaliseringen av norske kinosaler vil antakelig begynne i mars og ta et års tid. For filmklubben betyr det at vi inntil videre vil fortsette å vise 35 mm filmer.

I løpet av året som gikk har Filmklubben v/lederen deltatt i en jury ved to større filmfestivaler: for filmer fra den tredje verden i Fribourg i Sveits, og for filmer fra det østlige Europa i Cottbus i Tyskland. Festivalene er en fin anledning til å knytte verdifulle kontakter og til å orientere seg om hva som foregår på filmfronten i andre deler av verden.

Filmklubbenes jury deler ut Don Quijote-prisen. I Fribourg gikk den til den mexicanske Intimidades de Shakespeare y Victor Hugo, og i Cottbus til den albanske ALIVE!

Vi undersøker mulighetene for samarbeid om distribusjon av de beste filmene. Rapport fra begge festivaler finnes på filmklubbens hjemmeside.

Vi begynner visningssesongen 9. januar med en britisk klassisk komedie fra 1955, The Ladykillers med den legendariske Alec Guinness. I årene etter krigen etablerte Alec Guinness seg som en ledende lystspillekspert, og kom til å bety mye for britisk films internasjonale popularitet. Han fikk Oscar i 1979 for «advancing the art of screen acting». Ladykillers er en av hans mest populære komedier.

Tyskernes oppgjør med jobbere og profitører under og etter krigen kom sent, men da Rainer Werner Fassbinder grep fatt i problematikken gjennom filmen Maria Brauns ekteskap i 1978 førte den til en landsomfattende debatt, samtidig som både Fassbinder og hovedrolleinnehaveren, Hanna Schygulla, fikk internasjonal stjernestatus. Derfor er det naturlig for oss å vise denne filmen.

Denne sesongen vil vi også vise én av de mest kjente filmene fra den franske «nye bølgen», Francois Truffauts Les 400 coups, eller På vei mot livet. Antoine Doinel, en gutt i begynnelsen av tenårene, rømmer hjemmefra og prøver å slå seg gjennom i den mørke delen av Paris. Filmen er svært symbolsk.

Hovedrollen spilles av den unge Jean-Pierre Léaud, en skuespiller som Truffaut brukte i flere filmer om Antoine Doinel etter hvert som han vokste til.

Den koreanske prisvinneren Vår, sommer, høst, vinter… og vår følger de fire hovedfasene i en buddhistmunks liv; hans læretid i klosteret, men også hans møte med fristelsene i verden utenfor, kjærligheten og seksualiteten.

Vårsesongens siste film blir den sovjetrussiske Stalker fra 1979, antakelig den eneste seriøse science-fiction film som kom ut av Sovjetunionen. Den er dermed enestående i sitt slag, og har et spennende teologisk/filosofisk tema. Her er det tid for allegorier og postapokalyptiske ruinlandskaper!

Vi ønsker alle en god filmsesong og tar gjerne imot kommentarer og ønsker.